onsdag 31. desember 2008

Den lille piken med svovelstikkene

Det var forferdelig kaldt. Det snødde, og det begynte å bli mørkt. Det var den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I kulden og mørket gikk en liten, fattig pike på gaten, barbent og barhodet. Hun hadde riktignok hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp vel det?
Det hadde vært morens tøfler, og de var altfor store til den vesle piken. Ja, de var så store at hun mistet dem da hun skyndte seg over gaten idet to vogner kjørte forbi i stor fart. Den ene tøflen var det umulig å finne igjen, og den andre sprang en gutt av sted med. Han sa han kunne bruke den til vogge når han selv fikk barn.

Der gikk den lille piken på nakne, små føtter som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle bar hun på en mengde svovelstikker, og en bunt holdt hun i hånden. Ingen hadde kjøpt noen av henne denne dagen, og ingen hadde gitt henne en eneste skilling. Sulten og forfrosset gitt hun omkring i gatene, den vesle stakkaren. Snøfnuggene falt i det lange lyse håret hennes som krøllet seg så pent i nakken, men den slags tenkte hun ikke på. I alle vinduene var det lys, og det duftet så deilig av gåsestek, for det var jo nyttårskvelden. Det var det hun tenkte på.

Hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker, og heller ikke fått en eneste skilling. Faren ville sikkert slå henne, og kaldt var det hjemme også. Vinden blåste inn enda det var dyttet halm og filler i de største sprekkene.

De små hendene hennes var nesten helt stive av kulde. Å, så godt en liten svovelstikke hadde gjort! Torde hun å ta èn svovelstikke, stryke den mot veggen og varme fingrene? hun trakk en ut av bunten - "ritsj"! Som dengnistret og brant! Det var en varm , klar flamme, akkurat sometlite lys da hun holdt hånden rundt den. Det var et underlig lys, den lille piken syntes hun satt foran en stor kakkalovn med blanke messingkuler. Ilden brant så velsignet og varmet så godt. Den lille piken strakte ut føttene for å varme dem også. Da sluknet flammen, kakkelovnen forsvant - og hun satt med en liten stump av den utbrendte svovelstikken i hånden.

Hun tente en ny - den brant, den lyste, og der lyset falt på murveggen, ble den gjennomsiktig som et slør. Hun så rett inn i stuen, der bordet sto dekket med en skinnende hvit duk, fint service og deilig duftende gåsestek fylt med svisker og epler. Og enda bedre; gåsen hoppet ned fra fatet, vraltet bortover gulvet med kniv og gaffel i ryggen, rett bort til den fattige piken. Da sluknet svovelstikken, og hun så bare den tykke, kalde muren.

Hun tente enda en svovelstikke. Da satt hun under dt vakreste juletre. Det var større og mer åyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen i julen. Tusen lys brant på de grønne grenene, og fargeglade bilder så ned på henne. Akkurat slike bilder som hun hadde sett i butikkvinduene. Den lille piken strakte hendene opp - da sluknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var blanke stjerner. En av dem falt ned og laget en lang ildstripe på himmelen.

Nå er det en som dør! sa den lille piken, for da mormor levde, hadde hun sagt til henne: "Når en stjerne faller, går en sjel opp til Gud". Hun størk enda en svovelstikke mot muren. Den lyste opp, og i lyset sto gamle mormor, så klar og skinnende, så mild og velsignet.
_ Mormor! ropte den lille piken. - Å ta meg med! Jeg vet at du blir borte når svovelstikken går ut, akkurat slik dom den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!

Hun skynte seg å tenne resten av fyrstikkene i bunten, for hun ville så gjerne at mormor skulle . Og fyrstikkene lyste opp så sterkt at det ble lyst som midt på dagen. Mormor hadde aldri før vært så vakker - så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Der oppe var det ingen kulde, ingen sult og ingen angst. Det var hos Gud.

Da morgenen kom, satt den lille piken i kroken ved huset med røde kinn, med smil om munnen - død, frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Nyttårsmorgenen gikk opp over den døde pikne, som satt der med alle de utbrendte svovelstikkene.
- Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste om alt det vakre hun hadde sett - i hvilket strålende lys hun sammen med gamle mormor hadd gått inn i det nye året.

2 kommentarer:

~♥~ Monica S sa...

Vakkert!

GODT NYTT ÅR!

Monica

Dagny sa...

Denne forteljinga er både vakker og trist, får alltid ein klump i halsen....

Godt nyttår :-)

Å VÆRE STERK

Å være sterk er ikke å aldri falle, å alltid vite, å alltid kunne.
Å være sterk er ikke å å orke og le, å hoppe høyest eller ville mest.
Å være sterk er ikke å løfte tyngst, eller å alltid lykkes.
Å være sterk, er å se livet som det er, å akseptere dets kraft, og ta del i det.
Å være sterk er å falle til bunnen og slå seg hardt
- og komme tilbake.